︎

Long Term Game 



Langsiktighet som spill

work  contact        








F13aar


Foto: ©Runa Halleraker


Foto: ©Runa Halleraker


Foto: ©Runa Halleraker

Foto: ©Runa Halleraker


Foto: ©Ben Speck


©Jannecke Heien


Parafinblokker stopper nøytroner på avveie i kontrollrommet for Van de Graaf-generatoren på UiB.
Filmstill fra prosjektet Forestillinger om et justert sted, work in progress, 2022. Foto: ©Jannecke HeienÅ bygge om


ELASTIKK, 

video, 30 min., 2025

Video: Ben Speck og Runa Halleraker
Lyd: Paal Terje Nygård
Etterarbeid: Birk Øren
Regi: Jannecke Heien

Filmen formidler et tre timers verksted med åtte industriarbeidere fra fagbevegelsen, politikere fra regjeringspartiene og AUF, på scenen i Studio USF.
Den tar sikte på å formidle glimt av deltakernes diskusjon, praktiske arbeidsprosess og erkjennelser i møte med materialene og hverandre.

Om workshop Studio USF, Bergen, 24. november 2022 kl. 18.00-21.00

Studio USF, USF Verftet, Bergen
8 deltakere fra AP, AUF, Fellesforbundet og SP.
Foto: ©Runa Halleraker, ©Ben Speck, ©Jannecke Knudsen Heien

Hva kan romlig visualisering bety for evnen til å forestille oss forhold i fremtiden?
Hvilke kompromisser vil vi nordmenn måtte inngå for å kunne opprettholde en akseptabel grad av komfort også om 50-100 år? Hvilke typer teknologi ser vi for oss som løsninger, hvilken energimiks, og kan romlig visualisering bety noe for evnen til å forestille oss forhold i fremtiden?

24.11.22 deltok representanter fra fagbevegelsen og regjeringspartiene i et diskusjons- og kunstverksted i fysisk 3D, om fremtidsperspektiver på globalt ressurstilfang og nasjonale justeringer.
Utgangspunkt for diskusjon i 2022:
-Hvordan blir det mulig å koble av økonomisk vekst fra forbruket av ikke-fornybare ressurser - sett 50/100 år frem i tid? Absolutt og/eller relativ frakobling – decoupling.



Langsiktighet som spill

I 2014 og 2016 tok porteføljeforvaltere fra Nordens største banker og finanshus imot invitasjon fra en kunstner til diskusjon og praktisk verksted. Utfordringen deltakterne tok imot ga anledning til å tenke 100-200 år fremover og tenke høyt om spørsmålet -Hvorfor og hvordan er uendelig økonomisk vekst mulig? 

Svært mye har endret seg siden 2016. I befolkningen ser vi likevel en tilsynelatende låst polarisering i synet på hva som skal til for å klare 1,5-gradersmålet. Vi ser samtidig et underskudd på en del konkrete ressurser til den grønne omstillingen. I verkstedet spurte vi oss – Hvordan kan frakobling mellom økonomisk vekst og forbruk av ikke-fornybare ressurser bli mulig?

Gruppene ble bedt om å prøve å visualisere hvordan de ser for seg mulighetene for økonomisk vekst innen økosystemets tålegrense – 50/100 år frem i tid: Deltakere og kunstner/veileder valgte ila. kvelden ut et tallforhold, et dilemma eller en relasjon alle så som sentral. Ved hjelp av volumer, retninger, avstander og plassering i rom kunne gruppens egne konklusjoner; perspektiver, modeller og forholdstall gjøres synlige. Etter testing av ulike tilgjengelige materialer og et krasjkurs i romlig komposisjon, munnet samarbeidet ut i konseptet for en installasjon i stort format. Arbeidet ble filmet, og installa-sjonen vil bli realisert i et utstillingslokale der publikum kan se den.

Prosjektet ble i 2014 vurdert og anbefalt gjennomført av Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. Dette innebærer at vi praktiserer informert samtykke, og at deltakere når som helst skal kunne trekke seg ut.

Den elastiske forestillingevnen

Selve forestillingsevnen og paradokser rundt behovet for å endre tankemønster stilt overfor en langsiktig trussel (klimaendring), er to omdreiningspunkt i prosjektet Et justert sted. Hanna Arendt skilte forståelsesprosessen, som støtter seg på forestillingsevnen, fra forstanden, som vitenskapen tar i bruk. Hun mente, enkelt sagt, at for å nå frem til forståelse trenger tenkningen hjelp av forestillingsevnen, enda mer enn av forstand eller fornuft. Alle teorier og modeller er resultater av at noen har brukt sin forestillingsevne. Men det fascinerende er at vårt kognitive apparat har store begrensninger når det kommer til å spekulere fremover i tid. Vi får som kjent problemer når vi nå må forstå gradvis endring, og vurdere fremtidig risiko lenger frem i tid enn 15-20 år (Böhn, 2011). Hva taper vi om vi ikke prøver å tenke virkelig langsiktig? Hva kan romlig visualisering bety for evnen til å forestille oss forhold i fremtiden?

Aktuelle deltakere er mennesker i en posisjon der de øver en type innflytelse på utviklingen av det norske samfunnet. Et verksted som LTG kan sees som et absurd verksted om det logiske, og det er egnet til å fungere som mental, sansemessig og fysisk omkobling for deltakerne. Kjernen er nysgjerrighet på de elastiske grensene for vår egen forestillingsevne, anskueliggjøring av abstrakte størrelser, erkjennelse av skala gjennom øyeblikkets handling og møter mellom meningsskapende og poetiske elementer. Prosjektet oppsøker utfordringene ved å tenke langt frem og vurdere risiko sammen med annerledes tenkende mennesker. Her handler det om interaksjon mellom aktører med ulik tilnærming til det å visualisere, og utveksling mellom profesjoner som ikke har noen tradisjon for samarbeid.

Min funksjon underveis er som tilhører og kaospilot som stiller spørsmål. Som kunstpedagog setter jeg gjestene i stand til å skape former og installasjoner ut fra nye aspekter prosessen deres leder frem til. Deltakernes betraktninger, visualiseringer og handlinger blir uttrykk for hva dette dypest sett dreier seg om – det grunnlaget vi baserer våre samfunn på.

Long Term Game/Langsiktighet som spill er støttet av Billedkunstnernes vederlagsfond.


Takk til Stena Recycling, Rec Solar og Dekk1.



Et spill


Installasjon med lydverk (13’), stol og akvarell,
Kunstgarasjens 5-års jubileum gruppeutstilling 
©Jannecke Heien


A Game


Installation with sound (13’), chair, watercolour,
Kunstgarasjens 5-year anniversary group exhibition
©Jannecke Heien

Introduksjon



I de tre utgavene av det deltakerbaserte workshop-prosjektet Langsiktighet som spill/LongTermGame (2011-) har erfaring gjennom praktisk arbeid stått i sentrum. Under diskusjon om makroøkonomi i et fremtidsperspektiv har vi spurt oss hvordan fysisk samarbeid om å skape konsept og bygge en fysisk installasjon kan styrke muligheten til å vekke evnen til å forestille oss vår verden i fremtiden. En lukket LTG-workshop kan sees som et absurd verksted om det logiske. Prosjektet undersøker hvordan man i en kunstnerisk form kan problematisere dilemma rundt de fremtidige levekårene henholdsvis teknologioptimisten og -pessimisten ser for seg.

Filmen Elastikk, (30 min.) er ett av flere eksperiment gjort for å formidle verdien av en slik praktisk samtale. Der deltakerne i 1. og 2. utgave av  prosjektet var fondsforvaltere fra finansinstitusjoner og jobbet hhv i mitt verksted og i et bankhvelv, viser filmen Elastikk tre tillitsvalgte industriarbeidere, tre AUF’ere og to politikere i aksjon på en scene. Gjestene har tenkt høyt om spørsmål de ikke ofte er blitt konfrontert med: - Hvorfor er uendelig økonomisk vekst mulig? -Hvordan kan frikobling av økonomisk vekst fra ressursoverforbruk og klimagassutslipp bli mulig? (absolute decoupling)
I workshopfasen er mine roller utfordrer, lytter, veileder og kunstner. Jeg har valgt materialer, og blir slik den som påvirker uttrykket mest. Min følelse av respekt over å være vitne til deltakernes mot, men og noe famlende og skjørt – som paradoksalt nok er av nokså avgjørende betydning for oss – er noe av det jeg prøver å dele med utstillingspublikum.

Som art får vi som kjent problemer når vi nå må forstå gradvis endring – slik klimaet nå endres over tid. Hjernen vår er heller ikke utviklet for å vurdere fremtidig risiko lenger frem i tid enn 15-20 år (Böhn, 2011).
Hanna Arendt skilte forståelsesprosessen, som støtter seg på forestillingsevnen, fra forstanden, som vitenskapen tar i bruk. Hun mente, enkelt sagt, at for å nå frem til forståelse trenger tenkningen hjelp av forestillingsevnen, enda mer enn av forstand eller fornuft. Det som har drevet frem prosjektet dreier seg i stor grad om nysgjerrighet på de elastiske grensene for den evnen. 


Langsiktighet som spill viser samtalene mellom aktører med ulik tilnærming til det å visualisere, og utveksling mellom profesjoner som ikke har noen tradisjon for samarbeid. Nysgjerrighet på de elastiske grensene for vår egen forestillingsevne, anskueliggjøring av abstrakte størrelser, erkjennelse gjennom øyeblikkets handling og møter mellom meningsskapende og poetiske elementer er hver for seg sentrale apekter i disse hendelsene. Prosjektet har involvert mennesker fra ulike profesjoner, og oppsøker utfordringene ved å tenke langt frem sammen med den andre.





I februar 2016 deltok 4 porteføljeforvaltere fra Nordens største bank i en workshop i hvelvet i gamle Norges Bank, bygget som nå huser Kunsthall 3,14 i Bergen.

De var kommet for å diskutere med kolleger og skape en installasjon sammen med en kunstner. Utfordringen de hadde tatt imot ga anledning til å prøve å se 100-200 år fremover og tenke høyt om ett spørsmål: -Hvorfor og hvordan er uendelig økonomisk vekst mulig? Oppgaven var å drøfte svar i et allment forståelig språk, og å gjøre argumentasjonen logisk gjennom visualisering i små og store fysiske volumer. Sammen valgte vi ut et sentralt tallforhold fra diskusjonene. Etter en kort introduksjon til form og romlig komposisjon munnet samarbeidet ut i fundamentet til en 2,5m høy installasjon av stål- og aluminiumsspon og plastputer. Installasjonen ble fullført av assistent og kunstner, og sammen med lydopptak av diskusjonene ble denne det visuelle hovedelementet i utstillingen som åpnet for publikum uka etter. Video og foto fra første fase i 2014 ble vist i den parkerte heisen.