Oppfinnelse av fjerne landskap

er basert på en tre timers workshop i KRAFT visningsrom 5. september i år, basert på utfordringen fra kuratorene for gruppeutstillingen Moments of Blackout, der scenariet ligger i det 24. århundre.
Deltakerne var leder og nestleder i hhv. Unge høyre og FpU, i tillegg til tre folkevalgte politikere fra Høyre og Venstre i Bergen Bystyre og Vestland Fylkesting. Gruppen har arbeidet ut fra gitte problemstillinger fra kunstneren: –Har vi nok energi i år 2326 – og i tilfelle hvorfor? Hva er Europas og Norges største utfordringer på energiområdet? Hvilke indikatorer bruker man nå til å måle fremskritt*? Har vi prissatt økosystemet? Ut fra deltakernes tanker om disse spørsmålene peilet vi oss videre mot kveldens nøtt: Hva vil vi gjerne ha skapt på energifronten i 2326, og til hvilken kostnad? Med andre ord spør vi som Bjørn Samset i Energirevolusjonen - Hvor skal vi hen?

Via dialog og debatt, korte tekstskisser og installasjoner, i og utenfor rolle, har man etter hvert nådd frem til konsensus om et sentralt spørsmål/dilemma gruppen ønsker å kommunisere til publikum.

I workshopfasen er mine roller kunstner og utfordrer, debattleder, lytter og veileder. Gjennom utvalget av tilgjengelige materialer og rom legger jeg premissene for det visuelle uttrykket. Som kunstveileder setter jeg gjestene i stand til å skape form ut fra de nye aspektene som arbeidsprosessen deres leder frem til.

Utstillingsfase: Tekster, visualiseringer og lydopptak danner utgangspunkt for bidraget til gruppeutstillingen Moments of Blackout, som vises i KRAFT visningsrom 12, 2.10.-20.12.26. 
Ut fra påbegynt installasjon og lydopptak, vil deltakernes intensjoner bli bearbeidet og forsøkt formidlet av kunstneren.

Presentasjon og diskusjon om prosjektet skjer ifm. arrangement i regi av Moments of Blackout, Litteraturhuset 26.11.26 kl. 18.00

Prosjektet praktiserer informert samtykke.

Selve forestillingsevnenog paradokser rundt en langsiktig trussel, klimaendring, er to omdreiningspunkt i Langsiktighet som spill. Hanna Arendt skilte forståelsesprosessen, som støtter seg på forestillingsevnen, fra forstanden, som vitenskapen tar i bruk. Hun mente, litt enkelt sagt, at for å nå frem til forståelse trenger tenkningen hjelp av forestillingsevnen, enda mer enn av forstand eller fornuft. Alle teorier og modeller er resultater av at noen har brukt sin forestillingsevne. Men det fascinerende er at vårt kognitive apparat har store begrensninger når det kommer til å spekulere fremover i tid. Vi får som kjent problemer når vi nå må forstå gradvis endring, og vurdere fremtidig risiko lenger frem i tid enn 15-20 år (Böhn, 2011). Hva taper vi som samfunn om vi ikke prøver å tenke virkelig langsiktig?

Kjernen i dette prosjektet er nysgjerrighet på de elastiske grensene for vår egen forestillingsevne, anskueliggjøring av abstrakte størrelser, og møter mellom både meningsskapende, absurde og poetiske elementer. Prosjektet oppsøker utfordringene ved å tenke langt frem og vurdere risiko sammen med annerledes tenkende mennesker. Det handler om interaksjon mellom aktører med ulik tilnærming til det å visualisere, og utveksling mellom profesjoner som ikke har noen tradisjon for samarbeid. Aktuelle deltakere er mennesker i en posisjon der de øver en type innflytelse på utviklingen av det norske samfunnet.
Det er en kjent oppfatning at det absurde forstyrrer normer og kan bringe oss til å kjenne en slags bevegelse i tilværelsen. Inntrykket er at de som har meldt seg på her har delt den innstillingen.