Et justert sted

Verksted Bergen, november 2022

Hvordan tilpasser vi verdensbilder vi har lent oss på, når endringer skjer stadig raskere?
Hvilke kompromisser vil nordmenn måtte inngå, med de energiløsningene som en fortsatt vekst i økonomien krever? Kan vi gjøre vår forestillingsevne mer elastisk?
Høsten 2022 vil representanter fra fagbevegelsen og partiene som har regjeringsflertall bli invitert til å delta i et fysisk 3D spekuleringsverksted om fremtidsperspektiver på ressurstilfanget globalt.
Spørsmål til diskusjon og visualisering: Hvordan blir det mulig å koble av økonomisk vekst fra forbruket av ikke-fornybare ressurser - sett 50/100 år frem i tid?
(Jfr. decoupling, med utgangspunkt i absolutt og/eller relativ frakobling)

5-15 deltakere, varighet 3 timer. 
Forkunnskaper: Allmenkunnskap
Sted: Studio USF, USF Verftet, Bergen 

Sammenheng

I 2014 og 2016 tok porteføljeforvaltere fra Nordens største banker og finanshus imot invitasjon fra en kunstner, til et absurd verksted om det logiske. Møtet hadde som hovedhensikt å teste ut betydningen av fysiske arbeidsprosesser for evnen til å forestille oss fremtiden. Utfordringen deltakterne tok imot ga dem anledning til å tenke 100-200 år fremover og tenke høyt om spørsmålet -Hvorfor og hvordan er uendelig økonomisk vekst mulig? 

Svært mye har endret seg siden 2016. I befolkningen ser vi likevel en tilsynelatende låst polarisering i synet på hva som skal til for å klare 1,5-gradersmålet. Vi ser samtidig et underskudd på en del konkrete ressurser til den grønne omstillingen. I kommende verkstedsrunde spør vi oss - Hvordan kan frakobling mellom økonomisk vekst og forbruk av ikke-fornybare ressurser bli mulig? 

Ved hjelp av selvvalgte perspektiver, modeller og forholdstall, vist som volumer og avstander, vil gruppene bli bedt om å prøve å visualisere hvordan dere ser for dere mulighetene for økonomisk vekst innen økosystemets tålegrense - 50/100 år frem i tid. Sammen velger deltakere og kunstner etterhvert ut et sentralt tallforhold, et dilemma eller en relasjon alle ser som sentral. Etter testing av ulike materialer og et krasjkurs i romlig komposisjon, vil samarbeidet denne kvelden munne ut i konseptet for en installasjon i stort format.

Denne gang er det ønskelig å gjøre ikke-identifiserende filmopptak av hendelsen, for å kunne skape en liten kunstfilm der essensen i møtet formidles til utstillingspublikum i en kunsthall. Det vesentlige er med andre ord å vise at dere bygger, ikke hvem som bygger. 

Selve forestillingsevnen og paradokser rundt behovet for å endre tankemønster stilt overfor en langsiktig trussel (klimaendring), er to omdreiningspunkt i Et justert sted. Hanna Arendt skilte forståelses-prosessen, som støtter seg på forestillingsevnen, fra forstanden, som vitenskapen tar i bruk. Hun mente litt enkelt sagt, at for å nå frem til forståelse trenger tenkningen hjelp av forestillingsevnen, enda mer enn av forstand eller fornuft. Alle teorier og modeller er resultater av at noen har brukt sin forestillingsevne. Men det fascinerende er at vårt kognitive apparat har store begrensninger når det kommer til å spekulere fremover i tid. Vi får som kjent problemer når vi nå må forstå gradvis endring, og vurdere fremtidig risiko lenger frem i tid enn 15-20 år (Böhn, 2011). Hva taper vi om vi ikke prøver å tenke virkelig langsiktig? Hva kan romlig visualisering bety for evnen til å forestille oss forhold i fremtiden? 

Et verksted som LTG er egnet til å fungere som mental, sansemessig og fysisk omkobling for deltakerne. Kjernen er nysgjerrighet på de elastiske grensene for vår egen forestillingsevne, anskueliggjøring av abstrakte størrelser, erkjennelse av skala gjennom øyeblikkets handling, og møter mellom meningsskapende og poetiske elementer. Prosjektet oppsøker utfordringene ved å tenke langt frem og vurdere risiko sammen med annerledes tenkende mennesker. Her handler det om interaksjon mellom aktører med ulik tilnærming til det å visualisere, og utveksling mellom profesjoner som ikke har noen tradisjon for samarbeid. Aktuelle deltakere er mennesker i en posisjon der de øver en type innflytelse på utviklingen av det norske samfunnet.

Min funksjon underveis er som tilhører og kaospilot som stiller spørsmål, og som kunstpedagog setter jeg gjestene i stand til å skape former og installasjoner ut fra nye aspekter arbeidet deres leder frem til. Deltakernes betraktninger, visualiseringer og handlinger blir uttrykk for hva dette dypest sett dreier seg om – det grunnlaget vi baserer våre samfunn på.

Installasjon og film fra årets prosjekt vil kunne bli del av en kommende gruppeutstilling med Michelle-Marie Letelier(Ch) og Gitte Sætre(N), kuratert av Malin Barth. Gruppen står for individuelle kunstnerskap der vi på forskjellig vis ser på sider ved det rådende antroposcene verdensbildet. Med røtter i kystområder i Chile og Norge er vi interessert i hvordan menneskers forhold til det å bruke naturressursene er preget av nødvendighetshensyn, men óg av mer og mindre følelsesmessig ambivalens.

Prosjektet ble i 2014 vurdert og anbefalt gjennomført av Den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. Dette innebærer at vi praktiserer informert samtykke, og deltakere skal når som helst kunne trekke seg ut.

Prosjektet er støttet av Billedkunstnernes vederlagsfond.

...

...